Rettelse i teksten eller åpen oppdateringslogg: to veier, én anbefaling

Når en publisert tekst viser seg å inneholde en feil, står redaktøren overfor to realistiske valg. Det første er å rette feilen stille: du åpner teksten, bytter ut det som er galt, og lar alt annet stå. Det andre er å rette og samtidig opplyse leserne om hva som er endret, ved hjelp av et kort rettelsesnotat eller en oppdateringslogg.

Begge veiene brukes i praksis, og begge kan forsvares i noen tilfeller. Spørsmålet er hvilke tilfeller. I undervisningen på modulen om retting av feil og etikk bruker vi denne sammenligningen som øvelse, fordi den tvinger deltakerne til å begrunne valget sitt i stedet for å følge en vane.

Vi tar utgangspunkt i Vær Varsom-plakaten, som sier at feil skal rettes så snart de er oppdaget, og at rettelsen skal gis en synlighet som står i forhold til feilen. Det er et prinsipp, ikke en mal, og det må omsettes til konkrete arbeidsrutiner.

Stille retting er raskest. Den passer for rene skrivefeil, en bokstav som mangler, et komma på feil sted eller en lenke som peker til feil side. Ingen leser har blitt ført bak lyset, og et notat om en dobbel bokstav ville bare skapt støy rundt en tekst som ellers er i orden.

Problemet oppstår når grensen flyttes litt etter litt. Et tall som endres, et navn som byttes ut eller en formulering som mykes opp kan se ut som småting for den som retter, men vil kunne endre hva leseren sitter igjen med. Leseren som har delt eller sitert den opprinnelige versjonen, kan ikke vite at innholdet er et annet.

Den største svakheten ved stille retting er at den ikke lar seg etterprøve. Hvis noen senere spør hva som sto der først, finnes det ikke noe spor, og det svekker tilliten til hele teksten.

• Passer: stavefeil, tegnsetting, ødelagte lenker
• Passer ikke: tall, navn, sitater, påstander
• Etterlater ingen dokumentasjon for leseren

Den åpne veien betyr at feilen rettes i selve teksten, og at en kort merknad forteller hva som var galt og hva som nå står. Merknaden plasseres der leseren ser den, vanligvis nederst eller rett under ingressen, og får en tydelig markering av når endringen ble gjort.

Mange nybegynnere frykter at et rettelsesnotat gjør dem sårbare. Erfaringen er motsatt. En tekst som viser at feil blir tatt på alvor, virker mer pålitelig enn en som later som den aldri har feilet. Leseren vurderer ikke at du gjorde en feil, men hvordan du møtte den.

Et godt notat er saklig og kort. Det sier hva som sto, hva som er riktig, og eventuelt hvorfor feilen oppsto, uten å bagatellisere og uten å dramatisere. Ett eller to setninger er som regel nok, og tonen bør være den samme som i resten av teksten.

• Si hva som var feil og hva som er riktig
• Plasser merknaden synlig, ikke gjemt bort
• Hold tonen nøktern og uten unnskyldende omskrivinger

Vi lar deltakerne gå gjennom et enkelt sett spørsmål før de velger. Kunne feilen ha ført en leser til en annen forståelse enn teksten hadde til hensikt? Er noen berørt av feilen, for eksempel en person som er feil omtalt? Er teksten allerede delt eller sitert andre steder? Ett ja er nok til at den åpne veien bør velges.

Det andre kriteriet er dokumentasjon. Spør deg selv om du om et halvt år kan forklare hva som ble endret og hvorfor. Hvis svaret er nei, mangler arbeidet ditt et spor, og da hjelper det lite at selve rettingen var riktig.

Til slutt kommer proporsjonalitet. En liten faktafeil fortjener et lite notat, en alvorlig feil fortjener en tydelig markering øverst. Poenget er ikke å dramatisere, men å la synligheten følge alvoret, slik plakaten legger opp til.

• Kunne feilen endret leserens forståelse?
• Er noen berørt som bør få en rettelse?
• Er teksten delt eller sitert videre?

Vår anbefaling er enkel: bruk åpen rettelse som utgangspunkt, og reserver stille retting for de rene skrivefeilene. Når du er i tvil, velg den åpne veien. Den koster noen sekunder og en setning, mens en oppdaget stille endring kan koste mye mer tillit enn feilen noen gang gjorde.

Denne anbefalingen gjelder også for deg som skriver og redigerer alene, uten noen til å godkjenne rettelser. Da er det enda viktigere å ha en fast rutine, fordi ingen andre fanger opp at du har endret noe uten å si fra.

Sommeren er en tid da mange tekster publiseres med færre øyne på, og vi ser at feil lett blir stående lenger enn de burde. Ha en fast gjennomgang av publiserte saker, og bestem på forhånd hvilken vei du velger for hvilken type feil.

Den beste tiden å bestemme hvordan feil skal rettes, er når ingen feil har skjedd. Skriv ned to eller tre regler: hva som regnes som skrivefeil, hva som krever notat, og hvor notatet skal stå. Reglene trenger ikke være lange, men de må være like hver gang.

Legg også inn en enkel loggføring. Selv et regneark med dato, hva som ble endret og hvilken vei du valgte, gir deg noe å vise til. Det er dette sporet som gjør at du kan stå inne for arbeidet ditt i ettertid.

På pensum øver vi på nettopp dette: deltakerne får en sakte voksende rekke eksempler og skal velge vei, formulere notat og føre logg. Etter noen runder blir valget en vane, og vanen er det som holder når tidspresset kommer.

• Skriv ned reglene for hva som krever notat
• Før en enkel logg over hver endring
• Gå gjennom reglene når du oppdager noe nytt